Hva er min kraftkilde når livet rammer meg?

Våren 1998 ble jeg spurt hva jeg trodde jeg kom til å gjøre om 5 år. Jeg var på et kurs i forbindelse med aetat. Jeg husker jeg svarte at jeg regnet med å ha en deltidsstilling på et kontor og at jeg håpet å ha fått barnebarn.

Fem år senere hadde jeg fått to nydelige barnebarn men ingen deltidsstilling. Jeg var blitt alenemor og student. Ting jeg umulig kunne forutsi har skjedd. Per, min mann, døde høsten 99 bare to uker etter at han fikk diagnosen kreft. Da hadde vi vært gift i 24 år, fått 5 barn sammen, og den yngste var bare 7 år. Vi så fram til en roligere hverdag hvor vi kunne bruke mer tid sammen. Men så skjedde altså det utenkelige!

I en slik krisesituasjon blir livet på mange måter snudd opp ned. Plutselig lå jeg alene i dobbelsenga. Satt som alenemor sammen med guttene mine rundt spisebordet og prøvde å få i meg mat. Måtte ta alle avgjørelsene på egen hånd, uten å kunne rådføre meg med Per. Begge var vi enige om hvilke verdier vi ville bygge våre liv på og oppdra våre barn etter. Den kristne gudstroen var det bærende elementet i vår hverdag. Vi satte vår lit til vår Gud i alle ting og stolte på at han var med oss hele tiden.

Mange var med og ba om at Per skulle bli frisk. Vi trodde på at Gud kunne helbrede ham. Det virket så uendelig meningsløst at han skulle dø. Per ble ikke helbredet. Han døde kort tid etter diagnosen. Han fullendte sitt løp her på jorden. Han gikk over fra dette forgjengelige livet til det evige livet, inn til samfunn med sin Gud, inn til samfunn med alle de som har gått foran ham, som også trodde på Jesus. Slik tror vi det er. Slik forteller bibelen oss at det vil være. Dette kristne håpet setter livet i et større perspektiv. Livet er mer enn disse få årene her på jorden.

Vi i familien sørget sammen. Vi gråt sammen, vi lo sammen, vi var sinte sammen og vi brukte mye galgenhumor. Og vi ba til Gud sammen. Midt i sorgen og smerten opplevde jeg Guds nærhet og trøst. Jeg ba om kraft til å kunne leve, og jeg fikk det. En time av gangen, en dag av gangen. Aldri hadde jeg bedt så mye i midt liv som i denne tiden, og aldri hadde jeg brukt så få ord i min bønn. Det var en spesiell tid hvor jeg opplevde en ny dimensjon både i livet og i gudstroen.

Det er nå over 7 år siden jeg ble alene. Jeg har klart å komme videre. Etter hvert klarte jeg å bli glad igjen og se fremover igjen. Det som har hjulpet meg mest i denne tiden er troen på Gud og hjelpen og nærheten fra familie og venner. Gudstroen har gått gjennom prøvelser. Jeg kjenner meg privilegert over å kunne holde fast ved at Gud er god mot meg i en hver livssituasjon. Det er ikke slik at jeg presterer noe i dette forholdet. Jeg føler det heller slikt at det er Gud som tar vare på meg og jeg tillater ham å gjøre det. Det oppleves for meg som kraftkilden i mitt liv. Og det vil jeg så gjerne formidle videre til mine barn og barnebarn, og til alle som vil høre det.

Doris Kapstad Etnan, Sandefjord