Min frelseshistorie

Jeg jobbet på et bilverksted som bilmekaniker og vi skulle få en ny mann på delelageret som delesjef! Vi viste ikke veldig mye om han annet en at han var ”religiøs” og at han hadde jobbet som ungdomsarbeider på Møre, pluss at han var gift med sjefens datter.

En av dagene før han kom så pratet vi om saken på pauserommet, vi diskuterte hva vi skulle gjøre om han begynte å ”plage” oss med å snakke om Gud og sånne ting! Det vi fant ut var at om så skjedde så skulle vi bare reise oss og gå ut av rommet, rett og slett fryse han ut …

Når han (Hans) kom så viste det seg fort at han var akkurat som oss andre. Han hadde glimt i øyet, god humor og ble sint om det trengtes. Det kan kanskje høres litt rart ut, men mine forestillinger om at ”religiøse” folk for det meste holder seg innendørs og pusler med strikking eller lignende, trengte å revurderes. Hans var ikke slik.

Uansett så merket jeg at han hadde noe jeg ikke helt fikk tak i. Det var noe der som pirret min nysgjerrighet! På den her tiden var det masse festing og drikking, og det ble en del turer innom fyllearresten. Noen år etter at jeg traff Hans var jeg i en snøscooterulykke der jeg ødela ryggen min! Det satte en effektiv stopper for drikkingen og alt den førte med seg. Da fikk jeg også sett hvem som var mine virkelige kompiser, og hvem som kun var der på grunn av alkoholen. På den tiden fikk jeg god tid til å tenke på hva jeg ville med livet mitt, for det var ikke veldig mye jeg kunne gjøre, annet enn å ligge!

Rundt juletider i 1996 traff jeg ei jente i bygden. Hun var kristen, og jeg lærte av henne at det er en forskjell på det å være religiøs og kristen. Jeg visste at hun var en kristen, men det var aldri noe press fra hennes side om at jeg måtte bli det. Vi ble kjærester på nyåret, og jeg ble mer og mer nysgjerrig på hva som ble sagt og gjort på de kristne møtene hun besøkte. Jeg fikk spørsmålet etter noen mnd om jeg ville være med på et møte, og deretter gikk det slag i slag. Er det noe som jeg aldri har angret på, så er det at jeg har blitt en kristen. Det eneste som er min anger er at det ikke skjedde før.

Når jeg ser tilbake på prosessen så er det ikke tvil om at Gud stoppet livet mitt ved ulykken, og brukte den til noe godt. Det er ingen tvil om at det hadde begynt å gå nedoverbakke med meg. Den gamle vennegjengen har det nemlig ikke gått så veldig bra med.

Per Gunnar Gærnæ, Sandefjord