Barnetrua ble til voksentro

Jeg har alltid kalt meg en kristen. Jeg er oppvokst i en kristen familie og har aldri hatt noe behov for å gjøre opprør mot oppveksten min.

Likevel har barnetrua utvikla seg til å bli en voksentro. Det finnes mange innvendinger mot kristendommen, og mange av dem er vanskelig å besvare. Men det er tre hovedgrunner til at jeg trur på Gud. Alle grunnene finner jeg i Bibelen.

For det første opplever jeg det som et større trossprang å tru at denne verden er resultat av en tilfeldighet eller et smell enn at det står en skaper bak. Bibelen forteller meg at Gud skapte den vakre verden som vi lever i. Det kan vi lese om i Bibelens første bok, 1. Mosebok.

For det andre synes jeg det virker meningsløst å skulle leve på denne jorda i 50-60-70 år, for så å bli borte. Noe inne i meg sier meg at det må være noe mer. Bibelen taler om at det finnes en evighet etter det jordiske livet. Et av de mest kjente bibelversa sier noe om dette, Johannes-evangeliet kapittel 3, vers 16: For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

For det tredje kjenner jeg at jeg ikke greier å oppføre meg som jeg vil. Jeg har ei fantastisk kone og to flotte barn som jeg elsker høyt. Likevel opplever jeg stadig at jeg er en dårlig ektemann og en sur pappa. Jeg prøver å ta meg sammen, men stadig tar jeg meg i at jeg befinner meg langt unna idealet. Også i møte med andre mennesker kjenner jeg at jeg ofte tenker dumme tanker, og kanskje snakker jeg også dårlig om noen bak deres rygg.

Bibelen er tydelig på at mennesket ikke er godt på bunn. Allerede i det tredje kapittel i 1. Mosebok møter vi syndefallet. Mennesket vender seg bort fra Gud. Etter dette kunne ikke mennesket lenger være sammen med Gud. Men Gud sendte Jesus til jorda for å gjenopprette det som var ødelagt. Det er jeg veldig glad for!!

Tor Arne Teien