Jeg fant Gud

Gjennom hele barneskolen hadde jeg en kristen frøken, og innimellom gikk jeg også på søndagsskole. Jeg fikk fisker og stjerner og lærte vel mer om bibelen enn barn gjør i dag.

Jeg kunne fadervår utenat, var snill og grei og flink på skolen. Jo, jeg gjorde da noe galt. Var på epleslang, ringte herr Gran fra de røde telefonkioskene og spurte om det var Furu jeg var kommet til, men det var jo sånn alle gjorde.

Men selv om jeg hadde hørt mye om Gud og kunne alle bibelfortellingene og var snill og grei, så var jeg aldri særlig opptatt av Gud. I tenåra ble han enda fjernere. Jeg var på disko, onsdag, fredag og lørdag fra jeg var 18, ja kanskje litt før. Der trodde jeg lykken var og det var alltid en spenning rundt dette, men hver helg og hver onsdag ble ganske lik etter hvert. Jeg ble ferdig med videregående, fikk jobb, flyttet, fikk kjæreste og nye venner.
Venner som hadde en rød bibel på bordet. Det var merkelig, syntes jeg.

Vi snakket mye om denne bibelen, og det som stod i den. Vi satt oppe til langt på natt, ikke for å feste, men for å prate om Gud. Og det var mer spennende enn å drikke seg full, syntes jeg.

Uker gikk, og jeg kjente at noe skjedde. En dag jeg kikket i speilet på badet begynte jeg å prate til meg selv. Jeg var helt frisk, ja. Det var bare det at jeg kjente det var en slags kamp om mitt sinn. Jeg ble dratt i to retninger. Jeg ville bli kjent med Gud, men den i speilet ville ikke. Slik fortsatte vi en stund, men plutselig en dag var vi enige.

Jeg ringte en venninne og spurte om hun kunne være med på bedehuset den kvelden. Jeg hadde sett at det skulle være møte og jeg bare visste at jeg måtte gå. Min venninne, hun med den røde bibelen ble selvsagt begeistret og ville være med. Hun hadde jo bedt om at dette skulle skje, men det visste ikke jeg. Vi avtaltes å møtes utenfor bedehusdøren. Det var veldig viktig for meg å møtes der, for jeg klarte ikke gå inn alene. Jeg kunne nesten ikke komme meg til bedehuset en gang. Jeg kikket meg rundt til alle kanter, for å se om noen så meg. Dette var så fryktelig flaut. Jeg husker jeg sprang over veien og bort til min venninne som ventet. Vi gikk inn. Jeg følte meg nesten som en forbryter som prøvde å skjule noe.

Møtet husker jeg ingen ting av, men etter møtet var det noen som samlet seg i en peisestue og hadde det hyggelig sammen. En mann der var tydelig begeistret og uttrykte det slik: Jeg er så glad, sa han, så glad for friheten i Kristus. Jeg kikket på ham med store øyne, jeg ante ikke hva han snakket om. Jeg skjønte ikke hva det betydde, men jeg visste at jeg ville ha det. Det var det eneste jeg klarte å si den kvelden: Jeg vil også ha det du snakker om, sa jeg. Så kom tårene og de ba for meg. Siden har livet ikke vært det samme.

Nå skjønner jeg hva mannen snakket om, og nå skjønner jeg hvor jeg finner mening med livet. Jeg fikk meg en rød bibel og begynte å lese. Litt sånn forsiktig, og ordene ble levende. Det kan de bli for deg også, og jeg kan love deg at livet med Jesus er verdt å prøve. Uten at du prøver det kan du ikke forstå det, det er som å si at du ikke liker pizza for det ser så ekkelt ut. Du er nødt til å teste det ut selv. Å tro handler ikke bare om tro, du kan faktisk også kommunisere med Gud. Derfor kan vi si at det er sant, det som står skrevet i Bibelen.

Tone Dalhaug