Gledestårer over Seljordsvannet

Tidlig i livet begynte jeg å leite etter en mulig hensikt med livet. Jeg vokste ikke opp i en kristen familie og kjente få kristne. Men disse kristne gav meg noen tankevekkere, som fulgte meg videre. Det store og til dels onde kaoset jeg så rundt meg i verden, gav meg i utgangspunktet lite håp om at det fantes en god Gud.

I 1975, da jeg var 23 år, etter endt siviltjeneste, drog jeg oppover i Telemark på sykkel. Jeg ville finne et sted der jeg kunne roe ned før videre skolegang. I Seljord fikk jeg låne et bryggerhus noen netter hos en familie. De som bodde på gården ville gjerne låne meg en bok av Kathryn Kuhlman, en kjent kristen forkynner. Denne boken tok jeg med meg da jeg dro videre opp til en fin gammel gård som jeg fikk låne for noen uker. Jeg satte meg ned i solveggen , på en diger kubbestol, og begynte å lese, faktisk med stor nysjeringhet. Boken heter ”Gud kan” og handler om mektige under og helbredelser som skjedde da hun ba for syke på møter hun holdt i USA.

En av disse historiene forandret livet mitt radikalt. Den handlet om en mann som nektet å tro på Gud, men likevel helbredet Gud han for en stor skade han hadde i ryggen. Helt til det siste ville han ikke tro. Først da han kjente en varm strøm gjennom ryggen på et av disse møtene, forsto han at en allmektig og kjærlig Gud hadde grepet inn og helbredet han.

Dette snudde altså helt om på livet mitt. Det som før så ut som religiøse menneskers evner til å tenke tro, ble nå til et guddommelig inngrep som det ikke var mulig å fornekte. I to dager der oppe i åsen over Seljordsvannet strømmet gledes tårer, og jeg måtte bare takke for denne forunderlige tro Gud hadde gitt meg. Troen på Gud og frelsen i Jesus gikk fra å være en søt urealistisk drøm, til å være et personlig forhold til Gud som holder uansett hva som har skjedd meg gjennom livet.

Tore Bakstad, Sandefjord